Men livet måtte leves videre. Alt og alle fikk merke den nye livssituasjonen. Hele samfunnet fikk føle krigen og alt det uhyggelige og vonde som fulgte med. Også skolen, undervisningen, lærerne og elevene måtte gjennomleve denne tiden som best man kunne. Det gjaldt selvsagt også vår egen skole, Ski gymnas. Det begynte grusomt. Den 15. april 1940 falt vår rektor Lars Herestvedts sønn, Ivar, i trefningene ved Fossum bru i Askim. Han var 26 år og landbrukskandidat. Det var et forferdelig sjokk for familien og for alle oss som var knyttet til skolen. Slik møtte vi krigens virkelighet i all dens gru.
Selv etter dette hadde rektor kraft og styrke til å organisere skolen og skolearbeidet videre på beste måte under de rådende forhold. Litt etter hvert kom undervisningen i gang igjen i denne forunderlige og uhyggelige våren. Avgangsklassene slapp eksamen, og elevene fikk standpunktkarakter. Undervisningsrådet hadde vært fremsynt nok til å kreve disse satt hele to måneder før krigen kom. Dette kravet kom i et meget konfidensielt brev til skolene.
Det var ikke så mange sprell hverken russ eller andre kunne gjøre den 17. mai det året. Et lite tog ble forsøkt av enkelte ved vår skole, men det endte visstnok hos politiet.
Sommeren 1940 gikk, og det nye skoleåret skulle ta til. Jeg tror nok at vi alle spurte oss selv om hvordan dette ville gå. I hvilken grad ville makthaverne gripe inn? Holdningene var avventende. Imidlertid fikk Ski en temmelig aggresiv skolestyreformann. Det kom snart krav om at bildet av Quisling skulle henge i alle klasserom. Rektor og skolen førte vel en forsiktig linje, det gjaldt å baute seg frem. Derfor kom nok bildet opp, men som regel hang det med baksiden frem. Snart kom også tyskerne og rekvirerte rom på skolen. Tross dette hadde vi mulighet for å fortsette undervisningen på sett og vis. Tyskerne lot oss stort sett i fred. Både de og elevene viste disiplin. Bortsett fra et par mindre episoder var det ingen konflikter å snakke om. Jeg tror heller ikke at pikene våre ble forulempet av soldatene. Stort sett kunne vi drive skolen som før, selv om nazimyndighetene både sentralt og lokalt kom med «informasjoner», pålegg og trusler. Tross dette «krydret» nok lærerne timene med patriotisk litteratur og tvetydige replikker. I de nye tyske lærebøkene hendte det at det sto «Dichter unbekannt» under et dikt av f.eks. en jødisk forfatter. Da lot vi gjerne elevene få vite at vi visste bedre. Vi hadde heller ikke noe videre bry med elever som kom fra nazistiske hjem. Det var få av dem, og noen var gode nordmenn. Stort sett kunne vi ta vare på skolens gamle verdier og tradisjoner. Vi fikk hele tiden beholde vår rektor, ingen lærere ble arrestert og sendt til Kirkenes i 1942. Riktignok ble en kvinnelig lektor satt i fengsel, men det hadde ikke noe med skolen å gjøre. Det en i ettertid kanskje husker aller mest, var lojaliteten og samholdet - det utrolig gode forholdet mellom lærer og elev, alle for én og én for alle. Vi var alle i samme båt.
Vinteren 1942 hardnet det hele til. De såkalte myndigheter bestemte seg for å slå til mot skolen og lærerne. Alle måtte tvangsorganiseres i Norges Lærersamband, et uhyggelig nazistisk påfunn. Lærerne skulle være pliktige til aktivt å arbeide for «den nye tids» ideologi i skolene. De aller fleste lærere sendte sin protest - et rungende nei. Dette betydde kamp. Derfor ble det dannet en illegal skoleledelse med tillitsmenn ved de aller fleste skoler. Lærerfronten holdt og ble på mange måter et mønster for andre. Nazistene ble forvirret på grunn av den kompakte protesten. De svarte med den såkalte «brenselsferie» og arrestasjon av ca. 700 lærere, som så havnet i Kirkenes - en forvisning som varte i 8 måneder. Tyskerne og de norske nazistene raste fordi noen «skitne lærere» (drekkige Lehrer) hadde ødelagt deres store nazifiseringsplan for hele det norske folk. Først skulle nemlig lærerne tas - organiseres het det - og deretter de andre yrkesgrupper. Alle skulle inn i samband, som så skulle danne et riksting, som igjen skulle slutte fred med Tyskland. Hele planen endte heldigvis i fiasko. I brenselsferien fikk vi ingen lønn av myndighetene, men velvillige mennesker sørget for penger til oss også da.
Nazistene måtte slå retrett. Skolene kom i gang igjen etter «ferien». Riktignok hevdet den nazistiske skoleledelsen at de lærere som gjenopptok undervisningen, godkjente det myndighetene hadde bestemt. Dette besvarte lærerne med å avgi en utvetydig erklæring overfor elever og foreldre. Siden hørte vi ikke noe, og undervisningen gikk som før. Krisen var over.
Merkelig nok ble ingen lærer ved vår skole eller i Ski i det hele tatt sendt til Kirkenes, enda noen var svartelistet. Muligens skyldtes dette at vi ved vår skole hadde en «ønskenazist», en meget godt begavet mann, som ble professor etter krigen. Han var ufarlig, enda han møtte liten vennlighet fra kollegiets side og ble vel til dels mobbet av elevene. Også ved skolen kunne en vel snakke om en isfront mot tyskerne og nazister. Enkelte av elevene var aktivt med i illegalt arbeid, var med «gutta på skauen», gjorde kurertjeneste eller sørget for spredning av forbudte, hemmelige aviser. Enkelte skolefravær hadde den gang sin naturlige årsak. En av våre realskoleelever ble forresten arrestert hele tre ganger, men det gikk bra det også. Gymnassamfunnet «Skiringsheim» og det kristelige skolelaget holdt det gående og ga verdifulle bidrag til det sosiale livet ved skolen i form av foredrag, musikk, sang og skuespill. I disse fora levde demokratiet og fedrelandssinnet videre. Ikke sjelden var det hyggestunder i klassene, særlig før feriene. Det var utrolig hva elevene klarte å trylle frem av godbiter trass i den strenge rasjoneringen av alle varer. Men de fleste av elevene kom fra bygdene her i Follo, og det gjorde selvsagt sitt. Ski gymnas var den gang det eneste i hele distriktet. Slike tilstelninger, preget av moro, vennlighet og samhold, betydde utrolig meget i en tid da vi alle følte oss presset og usikre. Det var god mental hygiene.
Og så hadde vi «svenskesuppa» da, en gledesstund i middagsfriminuttet. Den forsøtet tilværelsen i krigens ellers så grå hverdag. Litt sport og idrett ble det også drevet - også det en fin avveksling. Av gode grunner måtte også det foregå i det skjulte for det meste.
Og i takknemlighet minnes vi vårt utmerkede vaktmesterpar under krigen - Asbjørn og Ragnhild Lier. De gjorde alt de kunne - og det var ikke lite - for å holde motet oppe hos oss alle.
Noe moro, noe fest ville de unge ha tross alle forbud og alt det vonde omkring oss. De laget i stand selskap og sammenkomster. Det hendte nok at nazistene slo til, men som regel greide de unge å lure dem, selv om det av og til var en narrow escape. Så var det en gang en elevflokk skulle ha en sammenkomst. Et privathjem åpnet sine dører for de unge. Men hva med maten? «Det skal jeg fikse», sa en av guttene som var med i hjemmefronten. Han gikk bort på et beite som tilhørte en nazist, som akkurat da ble en sau eller et lam fattigere. Festen og menyen var reddet, men utenfor trampet de fremmede soldater og sang sine etter hvert noe dempede krigssanger. Jeg tror at det er mange gamle elever som minnes skoledagene under krigen med takknemlighet og glede. På mange måter levde de i en beskyttet tilværelse.
Også krigen gikk mot sin slutt. Meldingene fra de store krigsarenaer ble mer og mer optimistiske og oppmuntrende. Det gjorde tilværelsen lysere for oss alle. Skolen og lærerværelset var gode formidlingssentraler for nyheter og rykter. Men midt i gleden over alt det positive og oppmuntrende, da vi øynet freden og et normalt liv, ble skolen igjen rammet av en tragedie. En av våre kjekke elever i avgangsklassen, Rolf Knudsen fra Ski, omkom sammen med sine foreldre og sin bror nyttårsaften 1944 under et alliert bombeangrep mot Gestapos hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo. De var passasjerer i en nesten fullsatt trikk på vei ned Drammensveien. Vognen ble truffet og fullstendig knust, og alle i vognen ble drept. Dagen før var Rolf hos meg med en illegal avis. Omtrent samtidig led også vårt kollegium et smertelig tap da vår gode kollega Sigurd Sørhus døde etter et fall fra en trikk, da han nærmest ble revet ut av en overfylt sporvogn. Også han nærmest et offer for krigen.
Så gikk da endelig krigen mot sin slutt våren 1945. Krigen og okkupasjonen var forbi. Det var som en ny tid begynte - også for skolen. Krigsårene i skolen er blitt minner, både vonde og gode, minner om en tid vi håper aldri vil komme igjen i vårt land.
Se mer: Follominne 1990, Skoleminner fra en vond tid av Osvald Martinsen
Ansvarlig redaktør
Arne Tungen
Postadresse
Waldemarhøyveien 13
1400 Ski
Besøksadresse
Waldemarhøyveien 13
1400 Ski